Denne våren er det 20 år siden Rogaland fylkeskommune innførte ungdomskortordningen – som fortsatt står seg som en av landets beste ungdomskortordninger. Når andre samferdselsprosjekter, som store veg- og jernbaneprosjekter, jubilerer, blir det gjerne gitt ut egne bøker som beskriver historien fram til vedtak og realisert prosjekt. Men det er ingen som skriver historien til viktige kollektivprosjekter – langt mindre revolusjonerende takstprosjekter. Så dette er mitt lille bidrag til historieskrivingen for samferdsel i Rogaland.

Det er flere som har forsøkt å ta æren for å ha vært først ute med å foreslå ungdomskortet. Både Høyre og Arbeiderpartiet vil selvsagt gjerne bli assosiert med dette prosjektet. Men de fylkeskommunale protokollene er ganske klare på dette:

17.6.1993 fremmet undertegnede følgende forslag i hovedutvalg for samferdsel:

I forbindelse med innføring av nytt takstsystem, ber hovedutvalget om at administrasjonen vurderer muligheten for å innføre et ungdomskort, etter modell fra Vest-Agder.

Forslaget om å innføre en ungdomskortordning ble imidlertid ikke utredet før AP ett år senere fremmet følgende forslag, som ble enstemmig vedtatt i Fylkestinget 8.6.1994:

Fylkestinget oppfordrer hovedutvalg for samferdsel om å innføre et ungdomskort for å skjerme denne gruppen fra takstøkningen. Kortet må gi ungdom anledning til å reise ubegrenset i en måned til en rimelig pris. Ungdomskortet kan kombineres med skolekortene, slik at fylkeskommunen og busselskapene i fellesskap tar et tak for ungdommen.

Bakgrunnen var at Rogaland fylkeskommune i de økonomiske nedgangstidene på slutten av 1980-tallet hadde innført egenandel på skoleskyss for elever i videregående skole, samt en grense for rett på skoleskyss på 9 km, mens normen i de fleste andre fylker var 6 km. Siden jeg ble valgt inn i Fylkestinget i 1991 hadde jeg og SV jobbet for å få fjernet egenandelen og redusere grensen til 6 km, uten å lykkes.

I mellomtiden hadde elevorganisasjonene Norges Gymnasiastsamband (NGS) og Yrkesskoleelevenes og lærlingenes interesseorganisasjon (YLI) gått til rettssak mot de fylkene som hadde innført egenandel, for å få kjent disse vedtakene ugyldig. I mars 1992 hadde lagmannsretten frifunnet fylkeskommunene.

På bakgrunn av dette hadde SVs stortingsrepresentant Theo Koritzinsky, sammen med Jon Lilletun (KrF), Trond Jensrud (AP) og Leiv Blakset (SP) fremmet et privat forslag om en lovendring som skulle fastsette retten til fri skoleskyss for elever i videregående skole.¹⁾ Dette forslaget var blitt vedtatt i Stortinget i 1992, og arbeidet med lovendringen var i ferd med å bli sluttført i juni 1994. Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, med SVs Øystein Djupedal som saksordfører, hadde avgitt sin innstilling²⁾ to uker før Fylkestinget hadde sin sommersamling, og Odelstinget hadde allerede behandlet saken. Det var bare Lagtingets behandling som gjenstod før fylkeskommunens praksis ville være ulovlig. Lovendringen skulle tre i kraft allerede fra 1.8.1994.

AP hadde i prinsippet støttet SVs syn lokalt, men satt som en del av flertallet, som ikke hadde funnet budsjettmessig dekning for den endringen vi hadde foreslått. Johan Kåre Gjølme, som satt som leder av samferdselsutvalget, ville nå heller bruke denne egenandelen som betaling for et generelt busskort som ungdom kunne bruke hele døgnet. Den nye lovendringen inneholdt nemlig følgende formulering: «Departementet kan i særskilte tilfeller dispensere fra retten til fri skoleskyss, når andre ordninger ivaretar dette hensynet» som AP nå ville benytte som utgangspunkt.

Arbeidet med å få etablert en ungdomskortordning ble satt i gang allerede på møtet i samferdselsutvalget 23.6. Gruppelederne i utvalget skulle være styringsgruppe for arbeidet, og utover sommeren ble det avholdt flere møter i styringsgruppen, også med busselskapene, med sikte på å få etablert ordningen allerede fra skolestart i august. Det viste seg imidlertid vanskelig å få avklart de praktiske og økonomiske konsekvensene på så kort tid, så arbeidet fortsatte utover høsten, med sikte på å innføre ordningen fra årsskiftet.

7.12.94 vedtok Fylkestinget at det skulle innføres et ungdomskort for ungdom under 21 år, med virkning fra 1.1.95. Vedtaket var enstemmig, så nær som på ett punkt. Stridens kjerne var hvorvidt ungdomskortet skulle erstatte retten til fri skoleskyss, eller være et supplement til denne. SV ønsket primært en kombinasjon, men gikk inn for et kompromiss som ville gjøre retten til fri skoleskyss gjeldende i distrikter uten et godt utbygd kollektivsystem.

Fylkestingets flertallsforslag

Ungdomskortet erstatter i prinsippet tidligere ordning med fri skoleskyss for elever i videregående skole.

SVs forslag

Ungdomskortet erstatter i prinsippet tidligere ordning med fri skoleskyss for elever i videregående skole, innenfor de rammer gitt av Stortinget i Innst.O. nr.49 (93/94)

Det var særlig følgende formulering i komiteinnstillingen SV henviste til i sitt forslag: «Flertallet vil understreke at for enkelte fylker der kollektivtilbudet er svært forskjellig utbygd i ulike deler av fylket, skal det ikke gis generell dispensasjon for hele fylket, men kun for de deler av fylkene som kommer inn under de ovennevnte kriterier. De øvrige elever i fylket vil ha krav på fri skoleskyss etter gjeldende regler.»

Ungdomskortet ble godkjent av Samferdselsdepartementet i romjula 1994, men Rogaland ble pålagt å la retten til fri skoleskyss gjelde i distrikter uten et godt utbygd kollektivsystem. Og det viste seg at mange ungdommer som nå ikke lenger hadde rett til fri skoleskyss hadde et altfor dårlig kollektivtilbud til at ungdomskortet hadde noen reell bruksverdi, og det nye året var ikke mange dager gammelt før klagestormen begynte.

Det viste seg å være vanskelig å trekke en rettferdig grense for hvem som skulle ha rett til fri skoleskyss, og hvem som skulle måtte kjøpe ungdomskort.3. februar hadde jeg et leserbrev på trykk i Stavanger Aftenblad der jeg bl.a. skrev:

Dessverre rammer ordningen ungdom i utkantstrøk, som nå må betale for et ungdomskort som de til daglig har svært liten nytte av. For mange partier er det tydeligvis en overraskelse at kollektivtilbudet er såpass dårlig utbygd i deler av fylket. For SV er ikke dette noen overraskelse, og vi stemte derfor imot at ungdomskortet skulle erstatte retten til fri skoleskyss over hele fylket.

Slik ordningen nå er blitt, er det riktig som mange hevder, at distriktsungdommen må betale for at ungdom i sentrale strøk får et attraktivt ungdomskort. Dette er dårlig distritspolitikk.

SV vil fortsette å kjempe for at ungdom som ikke har noen reell nytte av ungdomskortet får beholde rette til fri skoleskyss, slik Stortinget har forutsatt.

2. mars 1995 ble saken behandlet på nytt i Hovedutvalg for samferdsel, uten at man klarte å komme til enighet. Dagen etter uttalte jeg følgende i et intervju med Stavanger Aftenblad:

Jeg ser nå at stadig flere av utvalgsmedlemmene nærmer seg mitt standpunkt. Samtidig er er det synd hvis denne uenigheten slår beina under hele ordningen.

Diskusjonen i utvalget viste at mange ikke var klar over hva de gikk inn på da ordningen ble vedtatt på desembermøtet i Fylkestinget.

Det ser vi når den enkelte skal vurdere ordningen i forhold til sitt eget område. Stadig flere mener grensene for skyssordningen burde flyttes.

Et siste forsøk på å komme til en politisk enighet sprakk i tolvte time. For endel distriktspolitikere ble det for vanskelig å forsvare en tvungen ordning så lenge deres eget hjemmeområde tilfredsstilte de minimumskriterier for rutetilbud som var foreslått. Det hele endte med at Fylkestinget 14.3.95 (mot FrPs stemmer) vedtok at ungdomskortordningen skulle gjøres frivillig for all ungdom:

Forsøksordningen med ungdomskort for Rogaland videreføres som valgfri ordning med ungdomskort/fri skoleskyss for all ungdom f.o.m. 16 t.o.m. 20 år fra 1. april 1995.

Med andre ord: 100 % gjennomslag for mitt og SVs forslag fra juni 1993! Nå er imidlertid ikke det viktigste nødvendigvis at vi var først ute med å foreslå dette, men at vi hele tiden jobbet for det som til slutt ble den endelige løsningen – at ungdomskortet skulle være et supplement til fri skoleskyss – ikke en erstatning for retten til fri skoleskyss. Jeg vil våge å påstå at dette er en av de viktigste politiske seirene SV i Rogaland har vunnet!

Siden har ordningen blitt styrket og utvidet til å gjelde f.o.m. 15 år, og er i dag en av de beste ungdomskortløsningene i landet. Fra 1995 til 2015 har prisen økt fra 250 kr til 350 kr – noe mindre enn endringen i konsumprisindeksen i samme periode.

Det hører med til historien at departementet fastsatte forskrift for den nye lovendringen i august 1995. Kravet til rabattsats for å få dispensasjon, slik fylkeskommunen opprinnelig hadde søkt om, var satt slik at det ikke var gitt at fylkeskommunens ordning ville gitt dispensasjon. I desember 1998 søkte fylkeskommunen på nytt om dispensasjon fra bestemmelsen om fri skoleskyss for elever i videregående skole, men i svar datert 4.2.1999 skriver Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet at fylkeskommunens ungdomskortordning ikke tilfredsstiller kravene fordi prisen på ungdomskortet overstiger 50 % av vanlig månedskort (buss) for voksne.

¹⁾ Innst. S. nr. 210. (1991-92)
²⁾ Innst. O. nr. 49 (1993-94)