Det er ganske åpenbart at jeg begynner å bli gammel når jeg nå etter hvert kan si at jeg husker ting som skjedde for 50 år siden. Og da ikke bare hendelser i familien eller i nærmiljøet, men også hendelser som påvirket både samtiden og framtiden. Framover vil det innimellom komme noen historiske tilbakeblikk som illustrerer dette. Dette er det første tilbakeblikket.

I dag er det nemlig 50 år siden slepet av Ekofisktanken startet fra Hillevåg til Nordsjøen – 21. juni 1973. Tidlig om morgenen fredag 22. juni passerte Ekofiskslepet nordsiden av Finnøy, og vi hadde reist til bestemor og bestefar på Finnøy for å overvære den historiske hendelsen.

Jeg var 5 ½ år og forstod selvfølgelig lite av det historiske perspektivet av denne tanken og dette slepet. Men folk på Finnøy gikk mann av huse for å se Ekofisktanken passere forbi Mjølsnes rundt klokka halv åtte denne morgenen, så jeg forstod at det var noe veldig spesielt.

Ekofisktanken ble historisk som den første i rekken av betong-konstruksjoner for Nordsjøen. Men den er også historisk-symbolsk fordi den knytter sammen to sentrale deler av oljehistorien i Stavanger – funnet av Ekofiskfeltet – det første virkelig store oljefunnet i Nordsjøen – og byggingen av offshore betongkonstruksjoner i Jåttåvågen.

Ekofiskfeltet ble funnet høsten 1969, og tillatelse til prøveproduksjon ble gitt 2. april 1971. Resten er, som man sier, historie. Etter dette har oljeindustrien i Nordsjøen, og inntektene fra denne, preget Norge generelt – og Stavanger spesielt.

Selv tok jeg et bevisst valg på midten av 80-tallet om at jeg ikke skulle begynne å jobbe «i oljå». Et naturlig valg for en miljøbevisst ungdom som nettopp hadde meldt seg inn i Natur og Ungdom. Jeg hadde en sommerjobb i 1988 der jeg var utleid til Statoil for et programmeringsoppdrag, men ellers har jeg vært tro mot dette valget.

Også da vi startet EnterNett gjorde vi et valg om å ikke gjøre som alle andre IT-selskap i regionen – å gå etter oljeselskapene.

Men til tross for at jeg har unngått den jobbmessige tilknytningen, og til tross for at jeg allerede i 1993 stod i spissen for en lokal SU-aksjon mot økt oljeutvinning i Nordsjøen, har det vært umulig å bo og leve i Stavanger de siste 50 årene uten å bli preget av «oljå».

Selv om jeg ikke hadde en far som jobbet «i oljå», så hadde jeg onkler som jobbet på gliden i Jåttåvågen utenom drivhussesongen på Finnøy. Far jobbet i bowlinghallen på Åsen, der amerikanske oljearbeidere var flittige brukere, slik at også far måtte praktisere den forholdsvis begrensede engelskkunnskapen sin. Mor jobbet i mange år på ligningskontoret, der hun etter hvert fikk jobb på utenlandsavdelingen, der det også var oljearbeidere som dominerte.

Jeg har aldri satt mine bein på en oljeplattform, men vi så condeepene som ble bygget i Jåttåvågen, plattformdekkene som ble produsert på Rosenberg, og de stadige slepene – inn fjorden til Yrkjesfjorden, og på vei ut Boknafjorden til Nordsjøen.

Vi fikk Bravo-utblåsingen og Alexander Kielland-ulykken inn på livet. Selv om vi ikke hadde noen nære som ble rammet, så føltes det som om hele byen rammet. Vi så etter hvert også hvordan oljen, og pengene den førte med seg, gradvis forandret byen. Det var ikke til å unngå at alle vi som vokste opp i Stavanger i takt med oljeindustrien også ble preget av dette.

Og for min del kan jeg tidfeste starten av denne påvirkningen til 22. juli 1973. Ytterst på Mjølsnes stod vi og så dette majestetiske slepet gli sakte forbi. Lite ante jeg dengang om hvilken pengemaskin av et oljefelt denne betongtanken skulle bli en del av.

I 2018 regnet ConocoPhillips med at det var solgt olje, våtgass, gass og prosesstjenester fra alle feltene i Ekofiskområdet for 2424 milliarder kroner (2018-verdi). Fordelt på den norske befolkning utgjør det nærmere 460 000 kroner per hode. Av dette har rundt halvparten – 1166 milliarder kroner – kommet det norske samfunnet til gode i form av skatter og avgifter til statskassen.

Men hva skulle man med den digre betongtanken som var på vei ut i Nordsjøen en sommerdag i 1973?

I den første produksjonsperioden for Ekofiskfeltet ble oljen sendt til tankskip, via to lastebøyer (SMBs = Single Bouy Moorings) forankret på havbunnen. Værforholdene i Nordsjøen ga imidlertid problemer med å få oljen fra rigg til skip, og produksjonen måtte ofte stanses. Løsningen ble å konstruere en bunnfast tank med rom for store volum olje under plattformen. Dette var den opprinnelige oppgaven til Ekofisktanken.

Etter 9 dagers slep ble tanken plassert på Ekofiskfeltet i slutten av juni 1973. Nå skulle den bare knyttes til de andre plattformene på Ekofiskfeltet med gangbru og rørledninger før den kunne tas i bruk til mellomlagring av olje. Det skulle imidlertid gå nesten ett og et halvt år før tanken kunne tas i bruk. 16. desember 1974 kunne Phillips Petroleum endelig melde om at de hadde begynt å fylle opp Ekofisktanken med olje.

Men allerede i 1975 var oljerørledningen fra Ekofisk til Teesside i England klar for bruk, og Ekofisktanken ble dermed overflødig som lagringsplass for olje etter mindre enn ett års drift. Tanken ble likevel brukt til oljelager, nå som mellomlager før rørtransporten til Teesside. Hensikten var å skille ut de siste restene av vann som var i oljen. Oljen var så lenge i tanken at vannet fikk tid til å synke til bunnen.

Ekofisktanken var i bruk til lagring av olje fram til 1998, men har siden 1975 tjent ulike formål, blant annet som prosesseringsanlegg og renseanlegg for produsert vann. I 2002 behandlet Stortinget en egen stortingsproposisjon om disponering av Ekofisktanken. Den konkluderte med at betongunderstellet og beskyttelsesveggen fra 1989 skulle bli stående. Men først skulle tanken rengjøres og overbygningen fjernes. Våren 2007 var ståloverbygningen demontert. Deretter gjorde man seg ferdig med rengjøring av tankene. Siden 2009 har Ekofisktanken vært i «hvilestilstand» – som et monument over norsk oljehistorie.

Tilbake i juni 1973 hadde Stavanger Aftenblad bred dekning av Ekofiskslepet, i tillegg til at en rekke av leverandørene til byggingen ev tanken benyttet anledningen til litt egenreklame ved å ønske slepet lykke til. Avisen viet også slepet oppmerksomhet i en lederartikkel. Under overskriften «En lokal verdensbegivenhet» skrev avisen at den teknologiske utviklingen i forbindelse med oljeutvinningen i Nordsjøen var både imponerende og skremmende:

«Som medpassasjer på en liten, slitasjetruet klode melder seg spørsmålet om vi er på riktig framtidskurs. Denne monstrumteknologi som netteopp i dag er materialisert i en ekofisk-tank, men som sveller ut i alle våre utnyttelsesformer av vår klode, synes å ha en innebygd dynamikk som reiser tvil om den er til å kontrollere, og om den er i samsvar med menneskehetens fortsatte liv og velferd på denne kloden.»

Stavanger Aftenblad, 21.6.1973

50 år senere er det mest skremmende kanskje hvor treffsikker avisens analyse var.

Les mer om Ekofisktanken, økonomi og Stavanger på Industriminne Ekofisk:
https://ekofisk.industriminne.no/nb/ekofisk-24-t/
https://ekofisk.industriminne.no/nb/ekofisk-tanken-mottar-sin-forste-olje/
https://ekofisk.industriminne.no/nb/ekofisk-tanken-et-ikon-som-blir-staende/
https://ekofisk.industriminne.no/nb/eventyrlige-verdier-for-samfunnet/
https://ekofisk.industriminne.no/nb/oljen-forandret-stavanger-regionen/