Torsdag 5. februar 1976 startet vinterlekene i Innsbruck med tre medaljeøvelser: 30 km langrenn, 1500 m skøyter kvinner og utfor menn. Dette var mitt første vinter-OL – i hvert fall som jeg har minner fra. Jeg var åtte år, syk og hjemme fra skolen sammen med min far. Jeg forstod at dette var noe store greier, for min far hadde gått til innkjøp av et eget hefte med noteringsskjema for de fleste øvelsene.

OL-magasinet hadde en omfattende gjennomgang av tidligere OL, og resultater (de 6 beste) fra tidligere OL i alle øvelser. Slik stiftet jeg også for første gang bekjentskap med legendariske navn som Thorleif Haug, Johan Grøttumsbråten, Ivar Ballangrud, Hjalmar Andersen og Knut Johannesen.

I tillegg hadde jeg Donald Duck’s Olympiaalbum – som fulgte med som vedlegg til Donald-bladene denne vinteren, med bilder av favorittene foran lekene. Jeg hadde også fått Sportsboken 1975, som inneholdt en bred forhåndsomtale av vinterlekene, med et bredt utvalg medaljefavoritter.

30 km langrenn menn

Tremila gikk i Seefeld – en landsby på ca 1100 meters høyde, ca 20 km vest for Innsbruck. Løpet startet klokka 09:00, og TV-sendingen på NRK startet 08:55. Her var det ikke snakk om en times forberedelser med bakgrunn og intervjuer. Dette var rett på sak. NRKs langrennskommentatorer var Gunnar Grimstad og Jon Herwig Carlsen.

Mens Grimstad senere var mest kjent som håndballkommentator, skulle Herwig Carlsen holde orden på passeringstider og plasseringer, ispedd en og annen limerick, i NRKs langrennssendinger i mer enn 30 år, først i tospann med Rolf Hovden (bl.a. under ski-VM i 1982), og deretter sammen med sørlendingen Kjell Kristian Rike. Rike og Carlsen skulle bli et radarpar i NRKs sendinger fra langrenn og skiskyting gjennom mange år, men dette visste jeg selvsagt ingenting om der jeg satt i sofaen i leiligheten vår i Lyngveien – klar for mitt første vinter-OL.

Tremila hadde vært en problemdistanse for de norske langrennsløperne. Siden den kom på det internasjonale mesterskapsprogrammet til VM i 1954 hadde ingen nordmenn vunnet gull på distansen. En håndfull sølvmedaljer var det beste Norge hadde oppnådd, den siste så sent som under OL i Sapporo i 1972, da Pål Tyldum og Johs Harviken tok sølv og bronse bak sovjetiske Vjatsjeslav Vedenin.

Under VM i Falun i 1974 ble beste nordmann nr 9 (Oddvar Brå), men på det bløte føret i de svenske skogene denne dagen, var ikke de norske treskiene noen suksess. For å ta medalje måtte man ha tatt i bruk de nye glassfiberskiene, slik bl.a. svenske, tyske og polske langrennsløpere hadde gjort. Siden VM i 1974 hadde imidlertid også de norske løperne tatt i bruk glassfiberski – og lært seg hvordan de skulle smøres. Også Magne Myrmo, den siste verdensmester på treski – og den siste vinner av Kollen-femmila på treski.

Norge stilte med en sterk kvartett, der alle på en god dag kunne vinne. Den største norske favoritten var først og fremst Ivar Formo (24), som i løpet av januar hadde vunnet NM-gull på distansen og dessuten gått til topps på tremila i Ramsau. Men også Oddvar Brå (24) hadde vist god form, men en fryktinngytende god 15 km under NM.

Magne Myrmo (32) hadde vunnet 15 km i Le Brassus og ledet den uoffisielle verdenscupen foran OL. Odd Martinsen (33) hadde ikke noen topplasseringer før OL startet, men hadde kommet tilbake på topp internasjonalt nivå i 1975, med flere sterke løp og 2. plass i den uoffisielle verdenscupen, og han hadde tidligere vist at han var en mester til å prikke inn formen.

Kunne det være i år en norsk løper endelig skulle gå helt til topps på tremila? På papiret var det en ganske åpen konkurranse – med minst 10 løpere som ble regnet som potensielle vinnerkandidater. Foruten nordmennene stilte Sovjet med fire sterke løpere som alle måtte regnes som vinnerkandidater – Vassilij Rotsjev, Sergej Saveljev, Nikolaj Basjukov og Ivan Garanin.

Av øst-tyskerne ble Gert-Dietmar Klause (30) regnet som det sterkeste kortet. Han hadde bl.a. vunnet tremila i italienske Castelrotto, riktignok uten konkurranse fra sovjetiske og nordiske løpere. Finnene hadde både Arto Koivisto (28), som hadde vunnet 15 km i Reit im Winkl og bare ble slått av Formo på tremila i Ramsau, og Juha Mieto (26), som alltid måtte regnes blant favorittene – særlig om det ble mildvær og klisterføre.

Svenskene hadde sitt største håp i Thomas Magnuson (25), regjerende verdensmester på distansen, men han valgte å reise hjem dagen før lekene startet, etter at faren døde brått. Mange trakk også fram en ung amerikaner ved navn Bill Koch som en mulig outsider. Koch hadde allerede markert seg på flere løp i Mellom-Europa under oppkjøringen til OL, bl.a. med 3. plass på tremila i Ramsau. Han hadde også valgt å starte tidlig i løpet, i håp om at det ville være en fordel om det ble solskinn og varmere utover dagen.

Tremila startet litt trådt for de norske fargene, med Magne Myrmo og Oddvar Brå langt bak teten etter den første mila. Men så kom Ivar Formo og la seg helt i teten. Etter at en tredel av løpet var unnagjort, ledet han foran Nikolaj Basjukov, Arto Koivisto og Sergej Saveljev.

Ved 20 km var Oddvar Brå blitt tatt igjen og fragått av Saveljev. Oddvar hadde imidlertid fått opp farten noe. Han fortalte senere til norske journalister at han ble hentet av Saveljev etter 11 km, og at han klarte å henge på ham i 6.5 km, så noe drahjelp fikk han på denne mila.

Formo hadde passert foranstartende Gert-Dietmar Klause og gått fra ham med ytterligere 15 sekunder fram til første passering. Til andre passering kom de to sammen, med Klause foran. Formo hadde mistet ledelsen. Han passerte foreløpig som nr 4, bak Saveljev, Garanin og Koch. Han tapte nå terreng til alle de andre i tetgruppen.

Nikolaj Basjukov startet halvannet minutt bak Formo, men var nå bare 55 sekunder bak duoen Klause/Formo i sporet. Han la seg helt i teten, 8 sekunder foran Saveljev. Bare Garanin og Saveljev hadde gått raskere enn Basjukov mellom de to passeringspunktene. Etter 19.4 km var det trippel sovjetisk i teten, med Basjukov foran Saveljev, Garanin og amerikaneren Bill Koch. Formo lå nå på 5. plass.

Bill Koch holdt stilen og gikk i mål til ledelse. Ivan Garanin var vanligvis best på de lengre løpene, men når han kom i mål var han slått av Koch. Garanin hadde tapt 28 sekunder til amerikaneren på den siste mila. Kunne den sterke avslutningen holde til gull for amerikaneren?

Sergej Saveljev gikk i mål til ny ledelse, uten at verken den østerrikske TV-produceren eller den norske kommentatorduoen fikk det med seg. Men de som fulgte løpet på radio fikk det med seg, for Bjørge Lillelien talte ham inn til ny ledelse.

Gert-Dietmar Klause gikk i mål til foreløpig 5. plass. Men han kom alene til mål. Hvor var det blitt av Formo? Klokken tikket også for Basjukov nå.

Tiden rant ut for Basjukov. Alt tydet nå på at Sergej Saveljev var olympisk mester på 30 km!

Ivar Formo og Nikolaj Basjukov kom sammen mot mål. Begge så ut til å ha fått det tungt på slutten. Formo gikk i mål til foreløpig 7. plass, men han ble skjøvet ytterligere ned før løpet var slutt. Klause hadde gått fra Formo så mye at han slo ham med ett minutt i mål.

Basjukov kom i mål like bak Formo, men det holdt bare til 5.plass for mannen som ledet 10 km før mål. Basjukov har senere fortalt at han slet med glatte ski den siste mila. Han mente han hadde smurt for tynt og at smurningen var slitt vekk før avslutningen av løpet.

Det ble en skuffende avslutning av løpet for de to løperne som hadde ledet ved hhv 10 og 20 km. Begge skulle imidlertid få sin revansje senere i lekene. Basjukov gikk inn til gull på 15 km, mens Formo tok gull på 50 km.

Odd Martinsen blr til slutt beste nordmann med 9. plass. Han slo bl.a. Vassilij Rotsjev, som mange hadde regnet som den beste sovjetrusseren. Ivar Formo blir til slutt nr 11, mens Oddvar Brå ble nr 19 og Magne Myrmo nr 23.

Det var stor skuffelse i den norske langrennstroppen. Den var ikke til å legge skjul på at den norske innsatsen var langt dårligere enn forventet. Dette hadde nok flere forklaringer. Det viste seg etter hvert at verken Brå eller Myrmo var helt friske. Men Formo var både frisk og i god form, og burde vært med i tetstriden helt til slutt.

1. Sergej Saveljev       SOV  1.30.29.3
2. Bill Koch             USA  1.30.57.8
3. Ivan Garanin          SOV  1.31.09.2 
4. Juha Mieto            FIN  1.31.20.3
5. Nikolaj Basjukov      SOV  1.31.33.1
6. Gert-Dietmar Klause   DDR  1.32.00.9 
7. Albert Giger          SUI  1.32.17.7   
8. Arto Koivisto         FIN  1.32.23.1  
9. Odd Martinsen         NOR  1.32.38.9
10. Vassilij Rotsjev     SOV  1.32.39.4  
11. Ivar Formo           NOR  1.33.01.6
12. Benny Södergren      SWE  1.33.10.9
13. Matti Pitkänen       FIN  1.33.44.7
14. Georg Zipfel         BRD  1.34.04.7
15. Tommy Limby          SWE  1.34.32.4
16. Gerhard Grimmer      DDR  1.34.51.1
--
19. Oddvar Brå           NOR  1.34.59.5
23. Magne Myrmo          NOR  1.35.33.3

Og selv om ingen av de norske løperne ville skylde på smurningen, så var det åpenbart av det norske laget ikke hadde truffet med smurningen. De hadde godt feste i motbakkene, men trå ski i utforkjøringene. Ivar Formo ble frakjørt av Klause, som han hadde gått fra i motbakkene. Den norske langrennslederen, Herbert Helgesen, uttalte til pressen at «vi ledere må ta vår store del av skylda».

Olympiamesteren var blant dem som nektet å tro at de norske var så dårlige som resultatlista viste. Han trodde det norske laget måtte ha gått på en smørebom.

Magne Myrmo lettet litt på sløret når det gjaldt den norske smøremissen: «Jeg hadde ventet at det hadde vært mer is i sporet og samtidig tok sola mindre enn vi hadde beregnet. På de siste sju kilometrene var det mer slik vi hadde beregnet, og da gikk det litt bedre også for mitt vedkommende.»

1500 m kvinner

Klokka 10:00 startet skøyteløpene på Olympia Eisstadion i Innsbruck med kvinnenes 1500 meter. Norge hadde feiret en av sine største triumfer på skøytebanen under OL i Innsbruck 12 år tidligere, da Knut Johannesen, Per Ivar Moe og Fred Anton Maier vant tredobbelt på 5000 m. Det var store forventninger til det norske skøytelandslaget foran OL i Innsbruck også denne gang. De norske kvinnene var det imidlertid ikke like store forventninger til. Men kanskje kunne Lisbeth Korsmo bite fra seg på de to lengste distansene – 1500 m og 3000 m?

NRKs kommentatorduo på skøytebanen var Knut Bjørnsen og Henning Rivedal. Knut Bjørnsen hadde kommentert OL-skøyteløp for NRK siden 1960 – først i radio og senere på TV. Vanligvis hadde han med seg Per Jorsett som makker i kommentatorbua, men Jorsett jobbet bare freelance for NRK og hadde ikke anledning til å ta fri fra sin vanlige jobb for å holde orden på skjema og rundetider under vinter-OL i Innsbruck.

Jeg kan ikke huske at det var noen vekselsending mellom tremila og 1500 m. Trolig ble skøyteløpet sendt i opptak etter at tremila var ferdig, mellom klokka 12:00 og 12:30 da utforrennet begynte.

Allerede i første par gikk det norske håpet – Lisbeth Korsmo. Hennes parkamerat, øst-tyske Ines Bautzmann, åpnet sterkt, og ledet paret både etter 300 m og 700 m. En runde før mål hadde imidlertid Korsmo overtatt ledelsen, og hun gikk inn til 2.18.99 – en tid som var ny olympisk rekord. Den gamle rekorden hadde amerikanske Dianne Holum satt da hun tok OL-gull i Sapporo fire år tidligere – 2.20.85. I andre par gikk nederlandske Annie Borckink inn til 2.22.06 og klart bak Korsmo. Fire år senere tok Borckink overraskende OL-gull på distansen.

I tredje par så det ut til at canadiske Sylvia Burka skulle gå inn til en klar ledelse. En runde før mål ledet hn med 1.5 sekund på Korsmo. Men hun fikk det tungt på sisterunden og gikk inn til 2.19.74, også hun slått av Korsmo. En uke etter OL ble Burka verdensmester på Gjøvik, etter bl.a. å ha vunnet 1500 m. Hennes parkamerat var polske Janina Korowicka, som gikk inn til 2.24.30. Ett år etter OL i Innsbruck ble Korowicka mor til Anni Friesinger – en av verdens beste skøyteløpere i perioden 1998-2009.

I fjerde par kom verdensrekordholderen – sovjetiske Tatjana Averina. Verdensrekorden var 2.09.90 og var satt på høyfjellsbanen Medeo i mars 1975. Hun ble den første som slo Lisbeth Korsmo da hun gikk inn til 2.17.96.

I de to neste parene var det ingen trusler for Korsmo, men i det syvende paret hadde Averinas lagkamerat – Galina Stepanskaja, som hadde vunnet distansen under VM i 1973, men siden hadde hun ikke prester noe nevneverdig. Hun åpnet roligere enn Averina, men gikk raskere på andre- og tredjerunden, og passerte mer enn et helt sekund foran Averina etter 1100 meter. Det holdt helt inn til tiden 2.16.58.

Amerikanske Sheila Young startet i niende par mot øst-tyske Karin Kessow, som hadde blitt verdensmester året før – etter å ha vunnet 1500 m. Young passerte bak de to sovjetiske damene etter både to og tre runder, men avsluttet sterkere enn begge og gikk inn til 2.17.06 og foreløpig andreplass. Kessow passerte foran Korsmo etter 1100 m, men måtte se seg slått av Korsmo med 6 hundredeler i mål.

I tolvte par åpnet amerikanske Leah Poulos forrykende og ledet både etter 300 m og 700 m. Hun fikk det tyngre på tredjerunden, men passerte fortsatt foran Young og Averina med en runde igjen. Sisterunden ble imidlertid tung, og Poulos gikk i mål til 6. plass – 6 hundredeler bak Kessow. Den første skøytekonkurransen endte med en gledelig fjerdeplass til den norske outsideren Lisbeth Korsmo.

Den overraskende olympiske mesteren – Galina Stepanskaya tok senere sølv i VM både i 1977 og 1978. Hun vant både 1500 og 3000 meter i VM i 1977.

1. Galina Stepanskaja       SOV  2.16.58
2. Sheila Young             USA  2.17.06
3. Tatjana Averina          SOV  2.17.96
4. Lisbeth Korsmo           NOR  2.18.99
5. Karin Kessow             DDR  2.19.06
6. Leah Poulos              USA  2.19.11
7. Ines Bautzmann           DDR  2.19.63
8. Erwina Ryś               POL  2.19.69
--
11. Sigrid Sundby Dybedahl  NOR  2.21.85

Utfor menn

Klokka 12:30 var det klart for dagens siste medaljeøvelse – herrenes utfor. Konkurransen ble avholdt i Patscherkofel – et fjell og populært skiområde 7 km sør for Innsbruck. Alpinøvelsene ble kommentert av Knut Th. Gleditsch – fast alpin- og fotballkommentator for NRK fra 1966 til 1991, da han begynte i TV3. Han sluttet dermed i NRK i starten av det norske alpineventyret. Hans siste mesterskap som NRK-kommentator skulle bli alpin-VM i 1991, der han fikk gleden av å kommentere to norske medaljer – 1 sølv og 1 bronse, men han sluttet før norske alpinister tok 2 OL-gull i Albertville i 1992.

Utforkonkurransen hadde én stor favoritt – hjemmehåpet Franz Klammer, som de siste to sesongene hadde vunnet 12 verdenscuprenn i utfor. Dette inkluderte seier både i Wengen, Morzine og Kitzbühel den siste måneden før OL. Utforrennet i Kitzbühel 25. januar var det første utforrennet jeg så på TV (i hvert fall som jeg kan huske). Det gikk lørdag – i forkant av skøyte-EM, som var starten på et mesterskap der Norge vant firedobbelt og tente min skøyteinteresse. I dette Kitzbühel-rennet hadde Erik Håker kjørt ned til andreplass, bare slått av Klammer, så da utforrennet startet, var det med et visst håp om at Håker kunne forbedre 5. plassen fra Sapporo fire år tidligere og kjempe om medalje.

Allerede på startnummer 3 kjørte regjerende olympisk mester, Bernhard Russi fra Sveits, inn til en ledelse som skulle holde lenge. På startnummer 8 kjørte italienske Herbert Plank inn til foreløpig andreplass, et drøyt halvsekund bak Russi. Med startnummer 9 kom det norske håpet – Erik Håker. Men han lå langt bak allerede på mellomtidene. Da han kom i mål lå han på sisteplass av de 8 som hadde kommet seg til mål.

På startnummer 10 kjørte den 20 år gamle canadieren Ken Read, en av «The Crazy Canucks», inn til foreløpig tredjeplass – 24 hundredeler bak Plank. Allerede på startnummer 11 ble han slått av den 23 år gamle sveitseren Philippe Roux. Roux hadde vært nærmest Klammer under ett av de to utforrennene i Wengen en måned før OL og var regnet som outsider til medalje. Han skulle senere bli rallykjører.

Startnummer 12 – østerrikeren Anton Steiner – kjørte ut i den siste svingen før mål. Startnummer 14 var italieneren Gustavo Thöni – en sterk allround alpinist, som hadde vunnet 3 VM-gull i 1974 (slalåm, storslalåm og kombinasjon) og som hadde vunnet verdenscupen fire av de siste fem sesongene. Han ble den første som kjørte inn til en sluttid som var dårligere enn Håkers.

Etter 14 startende hadde 12 mann kommet seg i mål. Russi ledet foran Plank og Roux. Håker lå som nr 11. På toppen stod den store favoritten klar til start – 22 år gamle Franz Klammer fra Østerrike. Dagen før hadde han båret flagget for hjemmenasjonen under OL-åpningen i Bergiselbakken. Nå forventet en hel nasjon at han skulle vinne Østerrikes første OL-gull på hjemmebane.

Men på passeringstidene lå han bak både Russi og Plank. Skulle storfavoritten svikte? En hel nasjon holdt trolig pusten da Klammer suste mot mål – til ny ledertid!

Klammers ledertid holdt seg, og Østerrike kunne feire OL-gull i utfor på lekenes første dag! På den endelige resultatlista var Erik Håker nr 25. Det var en skuffet Håker som møtte norsk presse etter rennet. Han hadde gjort feil tidlig i rennet og forstod raskt at det ikke kom til å bli noen topplassering.

1. Franz Klammer   AUT  1.45.73
2. Bernhard Russi  SUI  1.46.06
3. Herbert Plank   ITA  1.46.59
4. Philippe Roux   SUI  1.46.69
5. Ken Read        CAN  1.46.83
6. Andy Mill       USA  1.47.06
7. Walter Tresch   SUI  1.47.29
8. Dave Irwin      CAN  1.47.41
--
25. Erik Håker     NOR  1.49.19

Den første OL-dagen i vinter-OL 1976 var unnagjort. I tillegg til gull til Østerrike i utfor var det blitt to gull til Sovjet. De norske favorittene hadde skuffet stort, med ett hederlig unntak – Lisbeth Korsmos overraskende 4. plass.

I retrospekt kan vi si at en livslang idrettsinteresse var født i en 8-åring.

NB! I tillegg til disse tre øvelsene ble det også konkurrert i både aking, kunstløp og ishockey på OLs første dag, men NRK sendte ikke direkte fra disse øvelsene, der det heller ikke skulle deles ut medaljer enda.