Dagens 50-årsminne er til minne om en norsk idrettsprestasjon som skulle bli starten på en livslang interesse for skøytesporten – eller som det mer korrekt heter: hurtigløp på skøyter.

Dagen etter at en nordmann ble den første til å bryte 6 minutters grensen på 5000 m, er det naturlig å reflektere over et skøytemesterskap for femti år siden. Et mesterskap som skulle vekke en sterk interesse i et ungt sinn.

25. januar 1976 ble nemlig to dager med skøyte-EM på gamle, ærverdige Bislett avsluttet, og resultatet for de norske løperne kunne ikke vært bedre. Etter de fire klassiske skøytedistansene 500 m, 5000 m, 1500 m og 10.000 m, stod de fire norske løperne på toppen av resultatlisten:

Beste utlending ble den nederlandske bohemløperen Hans van Helden, og de sovjetrussiske løperne, som hadde vært så drivende gode under VM på samme bane et lite år tidligere, var bare en skygge av seg selv
Da laurbærkransen skulle deles ut til europamesteren stod det altså tre nordmenn på seierspallen, og da Bislett-publikummet taktfast ropte «Amund! Amund! Amund!», kom også Amund Sjøbrend ut og stilte seg opp ved siden av seierspallen.

Jeg var åtte år denne vinteren, og senere på vinteren skulle jeg også oppleve norsk suksess på skøytebanen under vinter-OL i Innsbruck, men det var denne helgen i januar interessen for skøyter ble vekket i meg. Det er spesielt tre ting jeg husker fortsatt, 50 år senere:

• At Stavanger Aftenblad, som familien naturligvis holdt, hadde en hel side med noteringsskjema for å fylle inn runde/passeringstider for de fire løpene, med parsammensetning for lørdagens to distanser. I tillegg hadde avisen trykket EM-deltakernes bestenoteringer og Ti på topp i år for hver distanse.

• Den spennende avslutningen av mesterskapet, der Sten Stensen måtte sette verdensrekord på 10.000 m for å slå Kay Arne Stenshjemmet i sammendraget og bli europamester. Stensen satte verdensrekord, men han gikk likevel i mål 9 hundredels sekund for sent til å bli europamester.
• Seierspallen med tre nordmenn + Sjøbrend ved siden av.

Jeg forstod kanskje ikke den gang hvor stor denne prestasjonen egentlig var, selv om jeg minnes at min far nevnte noe om at dette ikke hadde skjedd siden 1963.

Den firedobbelte triumfen under EM på Bislett i 1976 var nemlig kulminasjonen av gjenoppbyggingen av norsk skøytesport etter at amerikanske kapitalinteresser hadde «kuppet» skøytesporten etter OL-sesongen 1972. Flere av de beste norske, nederlandske, svenske, finske og amerikanske skøyteløperne lot seg nemlig lokke til å bli med i ISSL sin proffliga i et forsøk på å tjene penger på skøytesporten. Forsøket varte bare i 2 år før det var kroken på døra. Men tiltaket gjorde at det norske skøytelandslaget stod nærmest på bar bakke de neste årene. Bare Sten Stensen hadde takket nei til å delta i proffligaen. Kanskje var det drømmen om olympisk gull i 1976 som var tungen på vektskåla for Stensen. Han hadde tatt to bronsemedaljer under OL i Sapporo, og på papiret var han nå verdens beste langdistanseløper på skøyter.

Og i årene 1973-1975 var det i stor grad Stensen vi måtte stole på. Han ble verdensmester i Inzell i 1974 og europamester i Heerenveen i 1975. Men bakfra dukket det opp flere unge talenter som skulle bli en del av norske skøytesuksessen den siste halvdelen av 70-tallet.

I 1972 ble det første uoffisielle verdensmesterskapet for junior avholdt i Lisleby (Fredrikstad). Det ble riktignok (og ganske overraskende) dobbeltseier til Sovjet, men bak disse fulgte Terje Andersen på bronseplass, Amund Sjøbrend på 4. plass og Kay Arne Stenshjemmet på 5. plass. Året etter tok Stenshjemmet bronse i det fortsatt uoffisielle junior-VM i nederlandske Assen, mens Ivar Aarnes ble nr 4 og Amund Sjøbrend nr 5. Med unntak av Aarnes, som aldri fikk vist sitt potensiale som senior, skulle disse bli en sentral del av skøytelandslaget på 70-tallet.

Amund Sjøbrend sjokkerte det norske skøytepublikum allerede i sin første seniorsesong. I sitt første internasjonale seniormesterskap – EM i Eskilstuna i 1974 – overraska han alle ved å vinne både 500 og 1500 m og bli nr 3 på 5000 m. På 10.000 ble svensken Göran Claeson for sterk og tok hjem tittelen med knappest mulig margin (0,023 poeng). I VM i Inzell senere på året fikk Sjøbrend problemer med den fuktige lufta og kollapset på 5000 m.

Samme år tok en trønder ved navn Jan Egil Storholt også steget opp i norgestoppen. Storholt hadde vært meget lovende som ung løper og ble norgesmester for juniorer i 1969. En alvorlig arbeidsulykke i 1970 satte ham imidlertid sterkt tilbake, men målbevisst innsats hadde bragt ham tilbake i norgestoppen. Han kvalifiserte seg nesten for Vinter-OL 1972, og i 1974 var han best i det uoffisielle sammendraget da Norge møtte Sovjet til landskamp på den berømte Medeobanen utenfor Alma Ata (Almaty) i dagens Kazakhstan for første gang.

I 1975 hadde vi begynt å se konturene av det som skulle bli et slagkraftig allround-landslag de neste 6 årene. Under EM i Heerenveen stilte Norge for første gang med en kvartett som skulle bli kjent som «De fire S’ene» – Sten Stensen, Kay Arne Stenshjemmet, Jan Egil Storholt og Amund Sjøbrend. Mesterskapsdebutanten Stenshjemmet vant 500 m, Stensen vant 5000 m (knepent foran hjemmehåpet Piet Kleine), mens Storholt vant 1500 m. Stensen ble europamester, mens de tre øvrige fortsatt ikke var gode nok på de lengste distansene til å hevde seg i sammendraget.

Storholt, som hadde mesterskapsdebutert med 8. plass i VM to år tidligere, gjorde imidlertid sitt beste mesterskap så langt i karrieren med 4. plass sammenlagt. Storholt skulle senere vinne to EM-gull (1977 og 1979), og bare det amerikanske vidunderbarnet Eric Arthur Heiden stod i veien for at Storholt også skulle bli verdensmester. Storholt tok VM-sølv tre år på rad (1977-79), bare slått av Heiden.

Under VM på Bislett senere i 1975 gikk det ikke like godt for de norske løperne. Riktignok ble det også her tre norske distanseseire – Storholt på 500 m, Stensen på 5000 m og Sjøbrend på 1500 m. Men verdensmesteren ble nederlandsk – Harm Kuipers, fulgt av to sovjetrussere – Vladimir Ivanov og Jurij Kondakov. Kuipers hadde overraskende lagt opp etter sin beste sesong og utgjorde derfor ikke noe trussel foran OL-sesongen.
Etter 75-sesongen hadde Norge flere sterke 1500 m-løpere, men Sjøbrend ble kanskje regnet som den sterkeste foran OL-sesongen. Resultatene på forsesongen gjorde imidlertid at Sjøbrend ikke ble funnet god nok til det norske laget på 1500 m i Innsbruck. Han fikk gå de to lengste distansene, men med sen start kunne han se langt etter gode resultater.

Foran OL-sesongen i 1980 var Sjøbrend overtrent og kvalifiserte seg ikke for den sterke norske OL-troppen. I 1981 var Sjøbrend tilbake i praktslag og toppet karrieren med å vinne både EM og VM dette året.
Kay Arne Stenshjemmet var den mest umeritterte av de fire S’ene foran OL-sesongen 1976, men under kyndig ledelse av Johs Tenmann, treneren for det norske skøytelandslaget, hadde både Stenshjemmet og de andre på det norske laget tatt nye steg på alle distanser.

Og her er vi framme ved forklaringen på den norske framgangen. Johs Tenmann var til daglig gymnastikkkærer ved Hamar Katedralskole. I sin egen ungdom hadde han vært en av Norges beste kappgjengere. Som skøytetrener hadde han tidligere hatt suksess med Dag Fornæss, de norske proffene og Amund Sjøbrend.

Foran OL-sesongen var det åpenbart at de norske skøyteløperne trengte en heltidsansatt landslagstrener. Johs Tenmann var mannen som skulle bringe Norge tilbake i kampen om OL-gull og laurbærkranser.
Tenmann satte ambisiøse mål, som fikk løperne til å måpe på den første samlingen, og han endret treningsopplegget. Bl.a. ble det brukt langt mer rulleskøyter tidlig i treningsperioden.

Nå hadde Tenmann, som var kjent for sitt gravalvorlige ansiktsuttrykk, bragt fram en kvartett som måtte finne seg i å være favoritter på alle de tre lengste distansene i OL.

Storholt og Stenshjemmet kunne trolig også velge om de ville delta også på de to korteste distansene i OL. Under sprint-NM to uker før EM hadde de nemlig slått alle våre spesialsprintere både på 500 m og 1000 m.
Etter resultatene så langt i sesongen, måtte de norske løperne finne seg i å være favoritter foran EM. Men skøytehistorien hadde mange eksempler på at det ikke favorittene ikke alltid innfridde. Bislett hadde dessuten vist seg å være en vanskelig bane for nordmennene. Bare 1 gang hadde f.eks en nordmann klart å bli verdensmester på Bislett – Per Ivar Moe i 1965. (Dog hadde 3 nordmenn hadde vunnet EM på Bislett – Hjallis, Kuppern og Maier)
I en OL-sesong måtte vi dessuten regne med at både sovjetrussere og nederlendere kom I bedre og bedre form etter hvert som vi nærmet oss åpning av vinterlekene i Innsbruck 4. februar.

Bislett var på det nærmeste utsolgt, og forventningene store foran mesterskapet. Og det begynte bra. Kay Arne Stenshjemmet satte tonen med ny mesterskapsrekord på 500 m i første par – 39.87. Det skulle bli norsk dobbeltseier på 500 m (Stenshjemmet foran Storholt) og firedobbelt norsk på 5000 m (Stensen foran Storholt, Sjøbrend og Stenshjemmet). Stensen satte også norsk rekord og mesterskapsrekord på 5000 m – 7.15.76. Også i sammendraget var det firedobbelt etter første dag, og Stenshjemmet hadde noe overraskende festet et godt grep om EM-tittelen.
1500 m ble en ny norsk fest. Amund Sjøbrend senket den norske rekorden til 2.01.29 i 2. par. Hans van Helden hadde nesten slått ham da han gikk inn til 2.01.37 i 7. par. I 8. par møtte Stenshjemmet og Storholt. De ble en jevn duell mellom de to, med Stenshjemmet hele tiden noen meter foran. Han overtok den norske rekorden da han gikk inn til 2.00.63 og seier på distansen. Storholt gikk så vidt bak van Helden med 2.01.46.

Foran den avsluttende distansen var det fortsatt firedobbelt norsk. Med sin sterke 1500 m hadde Sjøbrend klatret forbi Stensen og lå på 3. plass. Stenshjemmet hadde drøyt 10 sekunder til gode på Storholt, nesten 20 sekunder på Sjøbrend, og drøyt 23 sekunder på Stensen. Kunne det holde for Ceres-gutten?

I første par på 10.000 m gikk verdensrekordholder Viktor Varlamov 14.59.27. Det var første gang mila ble gått under 15 minutter på norsk is. Men vel så viktig var det at Hans van Helden hadde gått 15.11.44 og dermed lagt press på de norske løperne. Her måtte løperne gå opp mot sitt aller beste om ikke nederlenderen skulle få plass på seierspallen etter mesterskapet.

Vi tar med løpernes personlige rekorder på distansen før mesterskapet: Sten Stensen 15.07.08, Storholt 15.21.37, Stenshjemmet 15.35.33, Sjøbrend 15.49.51.

I andre par møttes Stenshjemmet og Sjøbrend. Sjøbred vant paret på 15.06.65, men Stenshjemmet holdt seg godt innenfor marginen med 15.13.44. Begge satte fine nye personlige rekorder. Og Stenshjemmets poengsum – 169.771 – var ny norsk rekord sammenlagt med over 4 tidspoeng.

I tredje par skulle det avgjøres – Stensen mot Storholt. Sten Stensen hadde fått en formidabel oppgave om han ville bli europamester. Han måtte gå i mål på 14.50.22, en tid som var 2.5 sekunder under Varlamovs verdensrekord (14.52.73).

Stensen la i vei etter et skjema til 14.50. Med fire runder igjen lå han an til 14.49, men han måtte opp i rundetid på de fire siste rundene. En runde før mål hadde han fortsatt marginen inne, men i mål var han 9 hundredeler for sent til å bli europamester. Det ble «bare» verdensrekord.

For Kay Stenshjemmet var EM-tittelen det store gjennombruddet som skøyteløper. I løpet av januar 1976 vant han også to NM-titler – både sprint og allround. Han ble regnet som en av våre store medaljekandidater foran OL i Innsbruck og ble satt opp på fire distanser. Resultatet ble en skuffende 11. plass på 1500 m som beste resultat.

Under OL i Innsbruck gikk han sesongens dårligste 500 m og ble bare nr 26 på åpningsdistansen. Dagen etter lå han med feber og forkjølelse da Sten Stensen tok OL-gull på 5000 m. Stenshjemmet var på beina igjen til 1000 m, men siden han hadde vært sengeliggende ble han satt opp i tredje pulje. Arrangøren hadde glemt å skru på fryseanlegget foran 1000 m, og de som gikk i tredje pulje måtte gå på «slush», og hadde ikke mulighet til å vise sitt beste. Jørn Didriksen ble hentet inn som reserve på 1000 m da Storholt trakk seg for å konsentrere seg om 1500 m dagen etterpå. Didriksen fikk gå i andre par, og tok en sensasjonell sølvmedalje på distansen.

Stenshjemmet hadde vært vår beste 1500 m-løper så langt i sesongen, men ble likevel satt opp i andre pulje på 1500 m. Han var i tillegg uheldig med trekningen og måtte gå i 13. par – siste par i andre pulje. En skuffet Stenshjemmet måtte se lagkameraten Jan Egil Storholt gå inn til OL-gull på distansen, mens han selv – under dårligere forhold – måtte ta til takke med 11. plass. Stenshjemmet mente seg urettferdig behandlet og trakk seg fra det avsluttende milløpet dagen etterpå.

Det hører med til historien at innen OL i Lake Placid fire år senere var den gamle puljeinndelingen endret. Nå fikk de beste gå under like forhold.

Stenshjemmet ble kanskje aldri den store mesterskapsløperen som EM-gullet i 1976 bar bud om. De neste fire årene måtte han finne seg i å stå i skyggen av både lagkameraten Jan Egil Storholt og amerikaneren Eric Heiden.
I 1977 satte han imidlertid en legendarisk verdensrekord på 5000 m. Han var heldig med trekningen og fikk gå 5000 m under gode forhold under Medeo-landskampen mot Sovjet i mars. Det var riktignok Sergej Martsjuk som ble den første til å gå under 7 minutter, men Stenshjemmet vant distansen på 6.56.9 – en tid som ble stående som verdensrekord i nesten fem år.

Stenshjemmet ble europamester igjen i OL-sesongen 1980. Denne sesongen ble det også to OL-sølv. Både på 1500 m og 5000 m var det bare Eric Heiden som klarte å slå ham. I 1981 lå alt til rette for at han også skulle bli verdensmester på Bislett, men i samløp med Amund Sjøbrend på det avsluttende milløpet sprakk han totalt på sisterunden, og tapte mesterskapet til lagkameraten med minst mulig margin.