Gjennom oppveksten hørte jeg jevnlig referanser til historien om da Finnøy ble omtalt som «Munkholmen» fordi en buddhistisk munk ikke fikk anledning til å holde foredrag på Finnøy. Jeg festet meg i grunnen ikke så mye med historien. Det var først i godt voksen alder, mens vi ryddet etter min bestemor, og jeg ble klar over at hun hadde hatt en liten rolle – og ganske sterke meninger – om denne saken, at jeg fattet økt interesse for denne munken. Internett kan gi oss svar på så mangt, og da jeg begynte å søke etter informasjon om denne munken åpnet det seg en svært interessant historie.

Men først litt om min bestemor – Ellen Margreta Nordbø, født Ladstein. Hun var født i 1920 og vokste opp i en familie der Kinamisjonen stod sterkt. Hun giftet seg inn i en familie som stod sentralt i pinsebevegelsen på Finnøy. Nå var ikke hverken min bestemor eller bestefar blant de mest aktive kristne, men min bestemor gikk i hvert fall i kirken ved høytidelige anledninger. Jeg oppfattet henne som åpen og tolerant, noe hennes rolle i denne saken bekrefter.

Min bestemor var i mange år aktivt med i helselaget (Nasjonalforeningen for folkehelse) på Finnøy, og satt bl.a. 8 år som leder. Mens hun var med i helselaget satte de bl.a. i gang arbeid med å få til hjemmehjelp og ordning med husmorvikar på Finnøy. De startet den første barnehagen på Finnøy, og de var ivrige pådrivere for å få bygget sykehjemmet som ble åpnet i 1967.

Helselaget var også pådrivere for folkeopplysning, og min bestemor representerte helselaget i styret for Finnøy Folkeakademi da dette ble etablert høsten 1965. Primus motor for å etablere folkeakademiet var distriktslege Egil Willumsen (senere fylkeslege i Rogaland og politiker for Pensjonistpartiet) og kona hans, Kirsten Eik Willumsen. Formann den første tiden var Tor Sveinsborg.

Finnøysaken og debatten i media

I januar 1966 inviterte Finnøy Folkeakademi buddhistmunken Anagarika Sugata til å holde foredrag med lysbilder. Sugata hadde flere foredrag i regi av folkeakademiene i Rogaland denne måneden – 22 foredrag i løpet av 24 dager kunne Stavanger Aftenblad melde.

Møtet på Finnøy skulle vært avholdt 24. januar 1966. Finnøy Folkeakademi fikk ikke holde møtet på bedehuset Bethel, slik de først hadde tenkt, så møtet skulle avholdes på Reilstad skule. Soknepresten på Finnøy, Hans Erik Pedersen, ble da kontaktet av flere av sine soknebarn, som uttrykte sterk «forundring» over dette.

Soknepresten kontaktet derfor formannen i skolestyret, lensmann Reidar Bjørkvik. Det er ingen som har fått vite hva soknepresten sa til formannen i skolestyret, men skolestyrets formann tok informasjonen med seg videre til formannen i Finnøy Folkeakademi, som etter dette valgte å avlyse møtet. Den formelle årsaken til at møtet ble avlyst skal ha vært at det ikke var innhentet samtykke fra skolestyret til utlån av lokalet.

Avlysningen skapte overskrifter og stor debatt i lokale medier, og gikk til slutt helt til Stortinget og Regjeringen. Stavanger Aftenblad skrev om saken på førstesiden dagen etter at møtet skulle vært avholdt, under overskriften «Buddhistisk munk fikk ikke holde foredrag på Finnøy». Sekretæren i Rogaland Folkeakademi, Ragnvald Motland, var «dypt rystet» og «forferdet» over avlysningen.

I dagene som fulgte var debattspaltene i Stavanger Aftenblad fylt av innlegg om saken, både fra folk som støttet avlysningen og ikke minst fra folk som kritiserte den.

En av de som tok hatten av for finnøybuen henviste til Grunnlovens paragraf 2 og spurte om ikke presten og folket både hadde rett og plikt til å være på vakt mot innblanding av hedenske religioner? En annen takket folket på Finnøy som ville «forhindre hedenskapets fordekte marsj inn i det norske folk».

Men de fleste var forundret og kalte det trangsyn og intoleranse. Formannen i gymnasiesamfunnet «Idun» på Kongsgård skole sammenlignet det hele med den type «kristendom» Alexander Kielland latterliggjør i sine samfunnssatirer om smålige forhold på Vestlandet og skulle med glede invitere Sugata til å holde foredrag ved skolen, og det burde absolutt ikke være nøytralt, da de gjerne (vil) lære andre synspunkter å kjenne.

Distriktslege Willumsen var også blant dem som skrev et engasjert innlegg i Stavanger Aftenblad, der han tok et sterkt oppgjør med intoleransen som kom til uttrykk i saken: «Gjennom alle tider har det vært gjort forsøk på å undertrykke denne kritiske sans hos mennesket. Det gjøres her og overalt ellers. Dersom dette lykkes, blir resultatet diktatur og ensretting, i dette tilfellet åndelig diktatur.» Han var også kritisk til Aftenbladets dekning av saken. Han mente de bortforklarte det hele uten å ta noe standpunkt.

Etter noen dagers debatt skrev Stavanger Aftenblads redaksjon følgende kommentar på debattsiden: «Det strømmer inn med brev om foredragsavlysningen på Finnøy. Det overveldende flertall av brevene tar avstand fra aksjonen for å stanse buddhistens foredrag, og praktisk talt alle innlegg er undertegnet ved fullt navn. Vi kan likevel bare ta et utvalg av innleggene, som stort sett all sammen har den samme argumentasjon. I denne debatt vil bare innlegg under fullt navn bli inntatt.»

Rogalands Avis sendte både journalist og fotograf til Finnøy i et forsøk på å få klarhet i hva som egentlig hadde skjedd. De fant flere som helst ikke ville ha hverken buddhisten eller Folkeakademiet på Finnøy, men ingen av dem som kunne kastet lys over saken ville stå fram, heller ikke presten, så avisens utsendte reiste hjem uten svar.

Blant de som avisen snakket med var bl.a. min bestemors eldste bror – Nils Ladstein Vestbø, som var ordfører på Finnøy på denne tiden. På spørsmål om han som ordfører ville hatt innvendinger mot at Sugata fikk tale om Nepal svarte han slik: «Nei, så lenge mannen taler om et nøytralt emne ville jeg ikke det. Men en kan ikke bruke skolehus til hva som helst, og ikke til å tale om buddhismen, det må være klart.»

En annen som uttalte seg til RA var meieribestyrer Ingvar Gjedrem (far til tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem), som også var med i styret for Folkeakademiet. Han mente det var et lite mindretall som stod bak aksjonen, og at det var trangsynthet og ikke mangel på opplysning som lå bak, og la undrende til: «Det er så forunderlig det hele. Finnøy-buen som alltid har vært kjent for sitt framsyn og sin tiltaksevne. Foregangsmenn var de her både når det gjaldt gris og høns, og når det gjelder veksthusnæringa som ble den dominerende. Også på det område brøytet Finnøy-buen vei, til glede for andre.»

I et brev til sin søster Berta i mars 1966 skrev min bestemor sin mening om saken. Hun mente det var det skammelegaste som har hendt i Finnøyhistoria og at hun «skjemdest av at ho var finnøybu».

Da Anagarika Sugata våren 1967 besøkte Ullensvang Folkeakademi skrev avisa Hardanger at hans foredragsturné i Rogaland året før hadde vært en stor suksess, og folkeakademiene hadde flere steder meldt om ny publikumsrekord. Den store debatten i kjølvannet av Finnøysaken hadde gitt mye positiv omtale både for folkeakademienes virksomhet og Sugatas foredrag. Dette hadde nok også gitt økt interesse for disse foredragene.

Sugatasaken til Stortinget

I etterkant av saken toet soknepresten sine hender og sa at det slett ikke var hans mening å stoppe møtet. Som respons på avlysningen tok stortingsrepresentant og tidligere sosialminister (senere ble han også landets første miljøvernminister) Olav Gjærevoll (ap) saken opp på Stortinget, og han var ikke i tvil om at det var soknepresten sin inngripen som førte til at møtet ble avlyst, og at han urettmessig hadde benyttet seg av sin autoritet til å få møtet avlyst.

Gjærevoll stilte dette grunngitte spørsmålet til Kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik (krf): Mener Kirke- og undervisningsministeren at det er riktig av en prest i den norske statskirke å forhindre at en foredragsholder godkjent av Kirke, og undervisnings¬departementet, får opptre i et folkeakademi?

Saken ble behandlet på Stortinget 19. februar 1966, og Gjærevoll anførte bl.a. følgende argumenter: – Jeg skulle anta at de fleste prester i vårt land ville ha møtt opp til et slikt foredrag, og også anbefalt sine soknebarn til å gjøre det samme. Soknepresten i Finnøy derimot, gjør seg til intoleransens apostel. Og videre: – Det dreier i seg i virkeligheten om en alvorlig krenkelse av allmenne menneskerettigheter. En annerledes troende skulle forhindres i å bestige talerstolen på Reilstad skole. Det er en liten religionsforfølgelse med soknepresten i hovedrollen.

I sitt svar anførte statsråd Bondevik at det ikke var soknepresten, men styret i Folkeakademiet, som hadde avlyst møtet, men han innrømmet at det trolig var sokneprestens henvendelse som hadde ført til denne avgjørelsen. Han opplyste videre at Sugata ikke var godkjent som foredragsholder av Kirke- og undervisnings¬departementet, men av Folkeakademienes landsforbund. Dette til tross for at ekspedisjonssjefen i departementet hadde bekreftet overfor Stavanger Aftenblad at han var godkjent som foredragsholder av departementet, som derfor gav tilskudd til reisedekning, kostgodtgjørelse og honorar.

Bondevik påpekte at utlån av skolelokaler i alminnelighet skjer administrativt, og at det ikke skulle være slik at folkeakademiene måtte søke spesielt hver gang. Skolestyrene burde få beskjed om at folkeakademiene hadde sin selvfølgelige plass i skolene, og han innrømmet at det i denne saken var vist intoleranse.

Statsrådens personlige mening var at tillatelse til leie av skolelokalet burde vært gitt. Departementet hadde nylig sendt ut klare retningslinjer til skolestyrene med oppfordring om å strekke seg langt for å stille skolene til disposisjon.

Sugatas liv

Munken som skulle holdt foredrag på Finnøy i 1966 var altså Anagarika Sugata. Men hvem var denne munken? På grunn av navnet trodde mange han var fra Nepal, og at han hadde lært seg svensk for å misjonere i Skandinavia. Andre hadde fått med seg at han var svensk statsborger, som hadde tatt et buddhistisk navn. Han ble da også omtalt som svenskfødt i samtidens presse.

Det er heller ingen overraskelse at hans egentlige bakgrunn ikke var kjent. Etter andre verdenskrig hadde han følt seg som en World Citizen i en verden som han skulle ønsket ikke hadde noen grenser, og han hadde unngått å svare på spørsmål om sin egentlige nasjonalitet ved å svare «Jeg er en fisk». Det skulle gå mange år før han snakket om sin bakgrunn igjen.

For Anagarika Sugata var hverken født i Nepal eller Sverige. Han het opprinnelig Karl Henrik Wagner og var født i 1911 i Berlin. Han hadde en bemerkelsesverdig livshistorie fram til han døde – på Ustaoset – i 2007, 96 år gammel.

Han vokste opp i mellomkrigstidens depresjonsår i Tyskland, og han ble tidlig en hjemløs vandringsmann (på tysk kalles han ein Wandervogel, på engelsk a bird of passage). Han reiste i Sveits, Danmark og Sverige – i et forsøk på å komme seg unna arbeidsløsheten, Nazistene og Hitler i hjemlandet Tyskland. Hans egen rotløshet ble forsterket da han fikk vite at foreldrene hans ikke var hans egentlige foreldre.

I midten av trettiåra reiste han gjennom Tyrkia til Teheran i Iran, men da han så strømmen av flyktninger fra Europa i Istanbul, først og fremst østeuropeiske jøder, bestemte han seg for å reise hjem til Tyskland.

I 1938 studerte han ved en kunstskole i Berlin. Sammen med en dansk medstudent reiste han i Tyskland og de okkuperte nabolandene for å dokumentere samtidens historiske hendelser. I byen Karlsbad (Karlovy Vary i dagens Tsjekkia) ble de sjokkert vitne til de dramatiske hendelsene under Krystallnatten i november 1938.

En motvillig soldat

I 1940 ble Karl Henrik Wagner rekruttert av Nazistene til den tyske hæren, og pga sine språkkunnskaper ble han sendt til Norge, der han ble stasjonert på Voss. Helt fra starten var han en motvillig soldat, og etter hvert som det ble kjent at han sympatiserte med nordmennene ble han kjent som «den tyske jøssingen». En gang fikk han overtalt en offiser til å bestille 120 jernbanevogner med ved til oppvarming. Mesteparten av veden havnet etter hvert i private ovner hos «gode nordmenn». Senere bidro han til at informasjon om de tyske V2-rakettfabrikkene i Peenemünde ble sendt til de allierte i London.

I februar 1943 var Wagner hjemme i Tyskland på permisjon. Her møtte han tilfeldigvis en gammel venn, som etter hvert også viste seg å være en motvillig tysk krigsarbeider. Han satt på informasjon om hva tyskerne drev med i Peenemünde. Han hadde lenge forsøkt å finne en måte å få sendt denne informasjonen til engelskmennene. Gjennom sine norske kontakter på Voss fikk Wagner sendt informasjon og koordinater til London.

Peenemünde ble bombet natten mellom 17. og 18. august 1943 i «Operasjon Hydra». Dette var første del av «Operasjon Crossbow», som var de alliertes kodenavn for operasjonen som skulle tilintetgjøre tyskernes fabrikker for bygging av langdistanseraketter (V2-raketter). Wagners informasjon var nok ikke den avgjørende, men en av mange biter av informasjon som dannet grunnlaget for aksjonen.

Wagner var etter hvert grundig lei hele krigen, og samtidig begynte det å brenne under beina på ham. Han var redd for at hans overordnede skulle få håndfaste beviser for hvor hans sympatier lå. Etter at han var blitt forflyttet til Kristiansand la han sin fluktplan og flyktet til Sverige i desember 1943. Han tok toget til Reitan, nord for Røros. Der spente han på seg ski og hvite kamuflasjeklær og gikk østover, mot grensa til Sverige. Han var nær ved å bli oppdaget av tyske grensevakter, men kom seg usett over grensa.

Til tross for at han kom til Sverige som desertør ble han fengslet som krigsfange, og levde i uvisshet om han ville bli utlevert til Tyskland. Men han ble sittende i fengsel til krigen var over, og etter krigen fikk han tilbud om å reise tilbake til Tyskland. Han valgte imidlertid å bli boende i Sverige og nektet å søke om nytt tysk pass. Han ville være en World Citizen, og minst av alt tysker. I 1948 giftet han seg med svenske Ingrid, og etter fem års ventetid ble han også svensk statsborger.

Opplæring i buddhisme

Tiltrukket av østlig filosofi, Ghandis lære, teosofi og buddhisme, reiste han og kona til India i 1953, for å studere kunst og buddhisme. I 1954 reiste de videre til Nepal. Her fikk begge opplæring i Theravada, den eldste retningen innen buddhismen som fortsatt praktiseres. Ingrid ble nonne og tok navnet Amita Nisatta. Da de kom tilbake til Sverige var hun sentral i det buddhistiske miljøet i Sverige.

Karl Henrik Wagner ble ordinert som Anagarika i november 1955. Anagarika betyr En som er hjemløs og er en betegnelse på en person som har gitt opp sitt jordiske gods og ansvar, for å vie seg full tid til buddhistisk praksis. Det er teknisk sett ikke en munk, men et mellom¬stadium mellom lekperson og munk. Han ble en omreisende lekperson med livsstil som en munk. Karl tok samtidig navnet Sugata, som betyr Han som vandrer den lykkelige veien.

På sine reiser i Nepal tok Sugata mange bilder. Som Anagarika var han ikke bundet til munkenes liv i fattigdom. Han kunne håndtere både penger og jordiske eiendeler, og han sa selv at det ble mer fotografering enn meditasjon, for han var så fascinert av alt rundt ham – folket, kunsten, ritualene og festivalene.

Etter dette reiste han mye, særlig mellom sitt adopterte hjemland, Norge, og Nepal, og utover på 60-tallet ble han kjent for sine lysbildeforedrag som han holdt i Skandinavia og Tyskland. Kledd i gult munketøy fremsto han på mange måter som en slags buddhistisk ”evangelist”.

I et intervju med Stavanger Aftenblad 7.1.1966 fortalte Sugata følgende om hensikten med foredragene: «Jeg misjonerer ikke i det hele tatt. Min oppgave er å informere. Vil man gjøre seg håp om verdensfred, må man bl.a. lære å respektere andre folks kultur- og tankeverden». Et budskap som ikke er mindre aktuelt 50 år senere.

Sugata innrømmet likevel senere at han var like ille som kristne misjonærer. Han mente selv han hadde en viktig melding til folk i vesten, og ønsket å omvende folk til buddhismen. Han forstod likevel at det ikke ville bli godt mottatt om han reiste rundt som en ren evangelist, og han pakket derfor budskapet sitt inn i foredrag om Nepal. Tittelen på foredraget han skulle holde på Finnøy var «Tre kongeseter under Himalaya, en glemt middelalderkultur».

Totalt holdt han 1700 foredrag i denne perioden. Sommeren 1967 avsluttet Sugata sin foredragsvirksomhet og trakk seg tilbake fra det offentlige liv. Han begynte på rosemalingskurs ved Sand Yrkesskole i Ryfylke. Han søkte et stille liv i de norske fjellene og fant sitt ”Shangrila” på Ustaoset ved foten av Hardangervidda. Her bygde han en hytte hvor han bosatte seg. Han livnærte seg av rosemaling, men levde nokså tilbaketrukket de neste førti årene, kun avbrutt av reiser, særlig til India og Nepal.

Sommeren 1966 sendte NRK radioprogrammet «Bru mellom aust og vest», en samtale mellom Sugata og NRK-journalist Arne Fjørtoft. I 2006 sendte TV2 en 55 minutters dokumentar om Sugata. I 1998 møtte Sugata den engelske kvinnen Rachel Kellett. Hun besøkte Sugata på Ustaoset og reiste sammen med ham i flere år. I 2004 gav hun ut boken «Bird of Passage» om Sugatas liv.

Sugata døde på Ustaoset 20. mai 2007. Bisettelsen ble holdt 30. juni på hytta hans og ble ledet av munken Bhante Dhammaratana fra Stockholm Buddhist Vihara. Seremonien ble avsluttet med at asken hans ble spredd utover fjellet.

Mer informasjon om Anagarika Sugata:

http://www.baobabs.co.uk/birdofpassage/

Andre kilder:

https://web.archive.org/web/20120908065607/http://www.dunya.be/sugata.html
http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Tysk-jossing-pa-gamle-tomter-2304123.html#.UeUhsaM4WUk
Nekrolog, Bergens Tidende, 8.8.2005
Stavanger Aftenblads digitale arkiv, diverse utgaver i 1966
(7.1.1966, 25.1.66, 26.1.66, 28.1.66, 31.1.66, 1.2.66, 4.2.66, 8.2.66, 19.2.66)
Nasjonalbibliotekets digitale arkiv, bl.a. Aftenposten og Rogalands Avis
(Aftenposten 25.1.66, 26.1.66, 5.7.66, 13.2.2006)
(Rogalands Avis 12.2.1966)

Artikkelen er skrevet av Bjarte Hetland og stod på trykk i Øyposten 22.1.2016